review kentucky route zero act iii
ærbødig
Hva kan jeg si, noen ganger tar det en egentlig lenge å produsere noe, vet du?
Kentucky Route Zero Act III (Linux, Mac, Windows)
Utvikler: Pappcomputer
Forlag: Pappcomputer
Utgitt: 8. mai 2014
MSRP: $ 24.99 (alle handlinger)
(Denne anmeldelsen inneholder mindre spoilere fra tidligere episoder)
Ting plukker opp akkurat der Lov II slapp, og Conway har sin nye lem på plass. Den setter også umiddelbart opp et av lovens sentrale temaer: gjeld. Dette har vært et sentralt tema så langt gjennom alle akter, men ting kommer virkelig til å bli hørt i den tredje. Den utforsker hva det virkelig betyr å skylde noen noe, og ikke bare i økonomisk eller materiell forstand. Det er en virkelig følelse av frykt som følger følelsen av gjeld, og at frykten får en veldig ekte tilstedeværelse i Lov III .
Det ansporet definitivt til mye introspeksjon og refleksjon fra min side. Det er lett å tenke studielån og føle håpløs, men hva med de tingene som ikke er på en online konto? Jeg skylder mange mennesker for å hjelpe meg med å komme dit jeg er i dag, noe som ikke fikk meg til å føle håpløs, men heller takknemlig.
To nye karakterer blir med på festen for deres metafysiske tur på den uendelige bisarre berg- og dalbanen i livet. Navnene deres er Johnny og Junebug, og de passer på en eller annen måte perfekt inn. Noen ganger sliter jeg med å vite hvordan jeg veltalende skal formidle hva som gjør denne verdenen så interessant og nervøs, men jeg vet absolutt at disse to jayfuglene er perfekte for den. Helt fra introduksjonsscenen føles det som om du har kjent disse karakterene for alltid, og likevel ønsker å vite alt om dem på samme tid. Disse to lager også det jeg vil kalle en av de mest underlige scenene i videospill.
test data genereringsverktøy åpen kildekode
Ok, så jeg kommer til å bli irriterende vag på denne. Denne ene scenen, som skjer ganske tidlig i episoden, er noe jeg rett og slett ikke kan glemme, selv om jeg ville. Heldigvis vil jeg ikke fordi det er vakkert. Det er en scene som i alle andre spill vil virke standard eller til og med hverdagslig. Men fordi den er inne Kentucky Route Zero , det har den smaken til det som ikke kan nektes. En annen stor del av dette øyeblikket er alt som har ført frem til det. Det er et spektakulært gjennomsnittlig øyeblikk i en ellers stump verden.
Nok et forbilledlig øyeblikk av Lov III kommer med et kast til sjangerens opprinnelse. Uten å gå i detalj, setter Xanadu-delen av spillet mange ting i perspektiv. Det fungerer som et apparat for å flytte handlingen fremover og en kort 'historietime' om sjangeren som Kentucky Route Zero har tatt seg til et nytt nivå. Selv om dette elementet er viktig, drar det litt mer enn det burde. Skjønt, jeg tror det kan være forsettlig, gitt den tilbakeslagsfulle naturen.
En av de største prestasjonene av Lov III er dens evne til å få det unormale til å føle seg normalt. Da spillerne først opplevde null, var det en merkelig, bisarr og litt forvirrende måte å reise på. Når spillerne forventes å reise med Zero nå, er det imidlertid ingenting å slå øye med. Da jeg fikk beskjed om å gå medurs forbi et objekt og snu, var reaksjonen min 'vil det, vil gjøre'! når enhver normal tenkende person vil stirre blankt i forvirring.
Det så ut til å være mange områder denne gangen som var utilgjengelige uten en klar visuell grunn til hvorfor. Enda verre er det å klikke på disse områdene noen ganger fremdeles sette 'gå til' markøren et annet sted, og få karakteren til å gå dit jeg ikke hadde tenkt at de skulle gå. Jeg har også møtt en merkelig lagringsfeil som så ut til å hoppe over fremgangen for meg. Jeg reddet og sluttet på ett område, men da jeg lastet inn spillet på nytt, var jeg foran en scene. Heldigvis var det ikke på mitt første playthrough av handlingen, men i et spill som er så kort og fylt med betydning som dette, kan det være frustrerende.
Nå som vi er i tredje akt, begynner mange av karakterene som spilleren har diktert linjer til å virkelig komme til sin rett. Personligheter blir lysere og mer livlige. Jeg følte ikke lenger at jeg gjorde mitt beste gjetning om hva en rollefigur ville si, men heller ta viktige valg for hva de bør si. Spillerens rolle som regissør begynner å føles stivnet og viktig.
Den siste scenen av loven sementerer videre spilleren ganske enkelt kan ikke forutsi hva som vil skje videre. Den bruker det som ellers vil bli sett på som en enkel (og muligens dårlig) vits og smeller dem over ansiktet med det som å si 'dine spådommer vil alltid være gale'. Det er også imponerende at spillet kan forlate spilleren på det som mer eller mindre er en klippehanger, uten å innpode det primære behovet for å vite umiddelbart hva som skjer videre. Som, gitt tiden mellom handlingene, er en god ting.
(Denne anmeldelsen er basert på en detaljhandelsbygg av spillet kjøpt av anmelderen.)
