review venetica
Da jeg skrev for et av de jentegamer-nettstedene (ja, selv har jeg en mørk fortid), fikk jeg en pressemelding om et spill som gjorde meg ganske spent. Lite tyske utviklingsteam, dekk 13, skulle publisere Venetica , et rollespill med fantasy-tema som appellerte til meg med dets Fabel -skjønne skjermbilder og åpen verden-rollespill løfter. Venetica alt annet enn falt av radaren til 2011 da jeg fikk en e-post der jeg spurte om jeg ville være interessert i anmeldelsen.
Ville Venetica ende opp med å bli en under radarperlen, eller en annen over ambisiøs RPG som ikke klarer å levere?
Venetica (Xbox 360 (anmeldt), PlayStation 3, PC)
Utvikler: Deck 13
Utgiver: dtp Entertianment
Utgitt: USA 18. januar 2011
MSRP: $ 29.99
hvor er sikkerhetsnøkkelen til nettverket som ligger på ruteren min
Spillet følger historien om Scarlet som, ukjent for henne, faktisk er dødens datter. Etter sin kjære død og seg selv, møter hun endelig faren som sender henne på en av de langvarige oppdragene for å finne et mytisk objekt og beseire den dårlige fyren. Historien er forenklet, den føles fryktelig generisk, som om spillet hadde overgitt seg til ikke en gang å prøve. Det er vanskelig å ikke sammenligne spill med hverandre kontinuerlig, men når det allerede finnes en mengde RPG-er, hvis et spill ikke gir noe nytt, vil det ganske enkelt visne til uklarhet. Venetica forsøker å utvide historien sin ved å kaste inn hele moralske valg ting, men forskjellen mellom hva som er 'riktig' og hva som er 'galt' er så tydelig at det føles dårlig utspilt.
Til tross for den forenklede historien, er dialogen som brukes av både Scarlet og NPCs også ganske forferdelig, den er tragisk skrevet, mangler glans og jeg vil til og med kalle det nedlatende som igjen får karakterene til å føle seg 2D. Det er nesten umulig å føle noe overfor karakterene. Tidlig ser spillet døden til to reisefølge. Naturligvis er dette ment å være et av de dramatiske øyeblikkene når du skal føle noe, men fordi karakterene mangler noen utvikling, er det faktisk en lettelse å ikke lenger måtte snakke med dem. Stemmeskuespillet stemmer også overens med den avgrunnede forfatterskapet, i det øyeblikket Scarlet åpner munnen setter den deg ganske mye opp for resten av spillet. Stemmene ender opp med å være en blanding og match av stereotypiske aksenter som høres dårlig innspilt og samtaler og hakket sammen og føler seg brå, de mangler en naturlig flyt som får meg til å ville hoppe over så mange samtaler som mulig.
Verden av Venetica er fargerik og pen, og det er en distinkt Fabel føler for det, men det er absolutt ikke i nærheten så polert som Albion og karakterer ser ut til å ha noen få problemer med å samhandle med det. Lemmer som magisk vises gjennom dører eller vegger, karakterer bruker mellomrommene mellom stigen for å klatre opp og gjenstander som hugger gjennom andre gjenstander, det gjør at det hele føles rotete. Miljøet mangler også god lyd, det er tider hvor spillet er nesten stille, og andre ganger kan du bare få et svakt snev av musikk, som gjør at det føles skuffende som om lyden var tilsyn. Noen av lydeffektene er også ganske sjokkerende, tidlig tar Scarlet en liten spasertur forbi en foss, og jeg var helt overbevist om at TV-en var knust og sprød hvit støy på meg.
Kampsystemet er forenklet - fiender kommer til deg og du treffer 'A' for å hacke og skråstreke. Når karakteren reiser gjennom verden, kan det finnes lærere som hjelper Scarlet med å lære nye trekk eller evner; fra dodge ruller til tilkalling av kråkene. Disse blir i sin tur kartlagt til D-puten og kan settes inn og ut fra den store og altfor kompliserte hovedmenyen som er fylt med trekk, magi og gjenstander. Bortsett fra at de kan være irriterende å bruke mer enn noe annet.
Scarlet kan bli angrepet, og du prøver å blokkere ved å bruke den kartlagte D-pad-knappen, men du har allerede truffet, noe som betyr at du ikke kan blokkere under den fiendens kombinasjonsboksen. Deretter prøver du å rulle ut veien, men det er ikke så responsivt, du prøver igjen, men kameraet følger deg ikke automatisk, slik at du ikke kan se hvor du ruller til og ruller inn i en vegg. Derfra prøver du å flytte det allerede skitne kameraet, miste kampen, innse at du ikke har noen helbredelsesartikler som er kartlagt til D-puten og deretter må streke inn og ut av hovedmenyen for å prøve å helbrede deg selv. Bortsett fra at du ender med å bli drept bare for å innse at spillet ikke lagres automatisk, og at du må spille den siste timen av spillet, kan du ikke hoppe over noen av de klippede scenene, trenger å gå gjennom den nedlatende dialogen og før du vet det kontrolleren din har gått gjennom vinduet.
Jeg hadde veldig lyst til å like Venetica, men hver gang jeg prøvde å plukke den opp for å spille i løpet av få minutter, måtte jeg legge den ned fordi raseriet mitt fra de til tider små, men kontinuerlige irriterende feilene fikk blodtrykket til å stige. Det var pent, men ikke noe spesielt. Jeg kunne skramle av en liste over bedre utseende RPGs for Xbox 360 med bedre kampsystemer, fysikk, stemmeskuespill og dialog. Likevel vil jeg fremdeles gratulere dekk 13 med Venetica .
Et lite lag på under 40 har oppnådd noe her, en fargerik åpen verden-RPG er ingen liten prestasjon. Jeg kan ikke la være å være stolt over at de ønsket å lage et spill i så stor skala. Kanskje biter de mer av seg enn de kunne tygge, men de hadde i det minste ambisjon. Ikke desto mindre, Venetica s overambisjon er dens egen undergang. De mange ufullkommenhetene som ville strykes fra større, mer vellykkede RPG-er, har ikke blitt fulgt for å gjøre spillet så frustrerende, noe som er synd.