those dang spear jerks are bane my existence dead cells
Som om High Peak Castle ikke allerede er stressende nok
Jeg begynner nesten å føle skyldfølelse over hvor mye tid jeg har sunket inn Døde celler . Rett opp har jeg ikke vært med på et roguelike-spill siden Spelunky tilbake i 2012. Jeg sniker meg inn i det minste ett godt løp om dagen, og 'ett godt løp' kunne lett ta opptil et dusin utilfredsstillende forsøk på å trekke seg unna.
Jeg trodde det slo Døde celler ville bremse meg, men om noe, har det bare fornyet meg å drepe King of Hand. Variasjonen i karakteroppbygging, forgreningsnivåene, den akrobatiske bevegelsesmekanikken, og ja, den jevne kverna mot å låse opp hvert siste element - det hele er så forlokkende.
Jeg er ikke trygg nok til å slå på vanskelighetsmodifiserere etter spillet som min standard Døde celler erfaring, og det er på grunn av et hovedpinne: Lancer. Hvert krevende actionspill har den ene spesifikke fiendtypen du ikke kan takle pålitelig, og for meg er det de rykkene med spydene. Jeg hater dem!
De slu hundene har alt funnet ut. De kan stikke deg gjennom vegger, gulv og tak. De ligger ofte i nærheten av andre fiender som ikke lar deg stå stille og planlegge, så det er ikke alltid like lett å få slipp på dem. De har lang rekkevidde og et treffangrep som er villedende vanskelig å unngå.
Løsningen min? Lener meg enda hardere inn i min foretrukne lekestil (Tactics build-over-time bygger) og kjemper mot dem fra en trygg posisjon. Eller sperre for det, imponere / fryse dem og gå ut.
hvordan du starter automatiseringstesting fra bunnen av
Det er en mindre-enn-perfekt løsning, en som etterlater meg anspent hver gang jeg går foten inn i High Peak Castle. Jeg er sikker på at jeg på et tidspunkt vil se på Lancer på samme måte som jeg gjør en gang store trusler som Concierge, Golem og Lacerator. Da vil det bare være et spørsmål om å håndtere hånden igjen. 'Bare'.
hvordan er Døde celler behandler deg så langt? Hva er det som gir deg mest problemer?